Søknad om medisinsk fritak for stoffer i gruppe S2 (hormoner og vekstfaktorer)
Utøvere må søke om medisinsk fritak for bruk av stoffer i denne gruppen som ledd i medisinsk behandling. Tidspunkt for søknad avhenger av utøvers nivå. jf. «Forskrift om medisinsk fritak» (1). Selv om alle som ikke er internasjonale eller nasjonale topputøvere kan søke om retroaktivt fritak (søke etter positivt avlagt prøve) for stoffer i gruppe S2 må de likevel oppfylle de fire kriteriene i «Forskrift om medisinsk fritak» for å få innvilget søknaden (2). Det betyr blant annet at utøveren må kunne skaffe til veie dokumentasjon fra lege på at man har behov for legemidlet.
Eksempel på en tilstand som behandles med legemidler som inneholder stoffer i gruppe S2 er veksthormonbehandling hos tenåringer med lav vekst eller veksthormonmangel. Veksthormon omfattes av dopinglisten gruppe S2. Ifølge WADAs retningslinjer for veksthormonmangel hos barn og unge skal det blant annet foreligge dokumentasjon av veksthormonstimulasjonstest, IGF-1 og dokumentasjon av potensiell slutthøyde fra pediater (3). Dette er tester som utføres i enhver utredning av veksthormonmangel, og det byr som regel ikke på utfordringer å få innvilget søknad om medisinsk fritak i slike tilfeller.
Referanser
1. Forskrift om medisinsk fritak, §4 (2021), Antidoping Norge
2. Forskrift om medisinsk fritak, §3 (2021), Antidoping Norge
3. TUE Physician Guidelines - Growth hormone deficiency and other indications for growth hormone therapy – child and adolescent. World Anti-Doping Agency (2020). Tilgjengelig fra: https://www.wada-ama.org/sites/default/files/resources/files/tue_physician_guidelines_ghdchild_version2.2_july2020.pdf.
Les mer:Informasjon om medisinsk fritak
Bruk og bivirkninger
Erytropoietin (EPO) og ulike EPO-analoger/-varianter øker kroppens egenproduksjon av røde blodlegemer og benyttes i behandlingen av pasienter med alvorlig blodmangel. Det er kjent at EPO misbrukes i utholdenhetsidretter hvor det er gunstig med høy hemoglobinkonsentrasjon ("høy blodprosent") som øker den aerobe kapasiteten. Bruk av EPO er farlig pga. høy risiko for blodpropp, spesielt ved utmattende fysisk aktivitet med væsketap (dehydrering).
CERA (”continuous erythropoietin receptor activator”) virker i hovedsak som EPO og NESP - nemlig ved å stimulere produksjonen av røde blodlegemer i benmargen slik at oksygentransportkapasiteten og dermed aerob kapasitet øker. Det finnes et legemiddel på det norske markedet som inneholder dette, nemlig MIRCERA. Virkestoffet i MIRCERA er metoksypolyetylenglykol-epoetin beta, og er en kontinuerlig aktivator av erytropoetin reseptoren. Som navnet tilsier er epoetin beta PEGylert (dvs molekylvekten er økt betydelig ved kjemisk kobling til metoksypolyetylenglykol), og dette bidrar til forlenget halveringstid og betydelig forlenget virketid. CERA påvirker derved EPO-reseptoren over et lenger tidsrom, og trenger derfor ikke å doseres så hyppig (ca. en gang per måned).
Gonadotropinene LH og hCG brukes i medisinsk sammenheng for å stimulere follikkelmodning og eggløsning hos kvinner, i behandlingen av sterilitet både hos kvinner og menn, og ved forsinket pubertet hos menn. LH og hCG kan føre til økt egenproduksjon av androgener (testosteron) hos menn. Bruk av LH, hCG og stoffer med liknende virkning vurderes derfor hos menn på samme måte som bruk av testosteron. LH og hCG er forbudt kun for menn både i og utenfor konkurranse.
Kortikotropiner misbrukes for å øke kroppens egenproduksjon av glukokortikoider (i hovedsak kortisol fra binyrebarken) for å oppnå disse stoffenes stimulerende og eventuelle antiinflammatoriske (betennelsesdempende) effekt. Bruk av kortikotropiner vurderes derfor på linje med injeksjon og ved oral og rektal administrering av glukokortikoider (S9). Kortikotropiner brukes medisinsk kun til diagnostiske formål (for eksempel Synacthen).
Veksthormon (hGH) benyttes i medisinsk sammenheng til behandling av barn med redusert vekst på grunn av nedsatt eller opphevet egenproduksjon, og til voksne med symptomgivende veksthormonmangel. Misbruk kan medføre risiko for vekstforstyrrelser. Bivirkninger kan være væskeretensjon (økt mengde væske i kroppen), leddsmerter, muskelsmerter, økt svetting, fet hud, hirsutisme (økt kroppsbehåring), økt blodsukker og økt risiko for utvikling av diabetes, hypertensjon (høyt blodtrykk), hjerte/kar-sykdom, visceromegali (økt størrelse av indre organer), akromegali (symptomkompleks ved økt mengde veksthormon i blodet) og økt cancerrisiko (spesielt kreft i mage-tarm).
Insulinlignende vekstfaktor-1 (IGF-1) og mekano-vekstfaktorer (MGFs) har mange tilsvarende effekter som veksthormon, og bruk av disse vurderes derfor på samme måte som bruk av veksthormon (hGH).